Quantumrun

BILDEKREDITT: Quantumrun

Vår fremtid i en energirik verden: Future of Energy P6

David Tal, utgiver, fremtidsforsker
@DavidTalWrites
Linkedin

tirsdag 09 - 15:2020

Hvis du har kommet så langt, har du lest om fall av skitten energi og slutt på billig olje. Du har også lest om post-karbon-verdenen vi går inn i, ledet av fremveksten av elbiler, solenergi, og alle andre fornybarheter av regnbuen. Men det vi har ertet med, og det du har ventet på, det er temaet for denne siste delen av vår Future of Energy-serie:

Hvordan vil vår fremtidige verden, fylt med nesten gratis, grenseløs og ren fornybar energi, virkelig se ut?

Dette er en fremtid som er uunngåelig, men også en som menneskeheten aldri har opplevd. Så la oss ta en titt på overgangen foran oss, det dårlige, og deretter det gode ved denne nye energiens verdensorden.

En ikke så myk overgang til post-karbon-æraen

Energisektoren driver rikdommen og makten til utvalgte milliardærer, selskaper og til og med hele nasjoner over hele verden. Denne sektoren genererer billioner av dollar årlig og driver etableringen av mange flere billioner i økonomisk aktivitet. Med alle disse pengene på spill, er det rimelig å anta at det er mange egeninteresser som ikke er særlig interessert i å rokke ved båten.

For tiden involverer båten disse egeninteressene beskytter energi fra fossilt brensel: kull, olje og naturgass.

Du kan forstå hvorfor hvis du tenker på det: Vi forventer at disse egeninteressene kaster ut sin investering av tid, penger og tradisjon til fordel for et enklere og sikrere distribuert fornybar energinett – eller mer til poenget, til fordel for et energisystem som produserer gratis og ubegrenset energi etter installasjon, i stedet for dagens system som genererer kontinuerlig fortjeneste ved å selge en begrenset naturressurs på de åpne markedene.

Gitt dette alternativet, kan du sannsynligvis se hvorfor en administrerende direktør i et børsnotert olje-/kull-/naturgasselskap ville tenke "Fuck fornyables."

Vi har allerede gjennomgått hvordan etablerte, gammeldagse energiselskaper prøver å gjøre det bremse utvidelsen av fornybar energi. La oss her utforske hvorfor utvalgte land kan være for de samme tilbakestående, anti-fornybare politikkene.

Geopolitikken til en avkarboniserende verden

Midtøsten. OPEC-statene – spesielt de som ligger i Midtøsten – er de globale aktørene som mest sannsynlig vil finansiere motstand mot fornybar energi, ettersom de har mest å tape.

Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar, Iran og Irak har til sammen verdens største konsentrasjon av lett (billig) utvinnbar olje. Siden 1940-tallet har denne regionens rikdom eksplodert på grunn av dens nesten monopol på denne ressursen, og bygget opp suverene formuesfond i mange av disse landene på over en billion dollar.

Men så heldig som denne regionen har vært, den ressurs forbannelse av olje har gjort mange av disse nasjonene til one trick ponnier. I stedet for å bruke denne rikdommen til å bygge utviklede og dynamiske økonomier basert på ulike industrier, har de fleste latt økonomiene deres være helt avhengige av oljeinntekter, og importerer varene og tjenestene de trenger fra andre nasjoner.

Dette fungerer bra når etterspørselen og prisen på olje forblir høy – noe den har vært i flere tiår, spesielt det siste tiåret – men ettersom etterspørselen og prisen på olje begynner å synke i løpet av de kommende tiårene, vil også de økonomiene som er avhengige av denne ressursen. Selv om disse Midtøsten-nasjonene ikke er de eneste som sliter fra denne ressursforbannelsen – Venezuela og Nigeria er to åpenbare eksempler – sliter de også fra en unik gruppe av utfordringer som vil være vanskelig å overvinne.

For å nevne noen, ser vi et Midtøsten som står overfor følgende:

En ballongbefolkning med en kronisk høy arbeidsledighet;
Begrensede personlige friheter;
Fratatt kvinnelig befolkning på grunn av religiøse og kulturelle normer;
Dårlig presterende eller lite konkurransedyktig innenlandsk industri;
En landbrukssektor som ikke kan dekke sine hjemlige behov (en faktor som vil stadig forverres på grunn av klimaendringer);
Utbredt ekstremistiske og terroristiske ikke-statlige aktører som jobber for å destabilisere regionen;
En flere hundre år lang feide mellom to dominerende kirkesamfunn av islam, for tiden legemliggjort av en sunni-blokk av stater (Saudi-Arabia, Egypt, Jordan, De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar) og en sjia-blokk (Iran, Irak, Syria, Libanon)
Og det helt ekte potensial for atomspredning mellom disse to blokkene av stater.

Vel, det var en munnfull. Som du kan forestille deg, er dette ikke utfordringer som kan fikses når som helst snart. Legg fallende oljeinntekter til en av disse faktorene, og du har grunnlaget for innenlandsk ustabilitet.

I denne regionen fører intern ustabilitet generelt til ett av tre scenarier: et militærkupp, en avbøyning av innenlandsk offentlig sinne til et utenforstående land (f.eks. årsaker til krig), eller en total kollaps til en mislykket stat. Vi ser disse scenariene utspille seg i liten skala nå i Irak, Syria, Yemen og Libya. Det vil bare bli verre dersom Midtøsten-landene ikke klarer å modernisere økonomiene sine i løpet av de neste to tiårene.

Russland. Akkurat som Midtøsten-statene vi nettopp snakket om, lider også Russland av ressursforbannelsen. Men i dette tilfellet er Russlands økonomi avhengig av inntekter fra naturgasseksport til Europa, mer enn eksport av olje.

I løpet av de siste to tiårene har inntekter fra naturgass- og oljeeksporten vært grunnfjellet i Russlands økonomiske og geopolitiske gjenopplivning. Det representerer over 50 prosent av statens inntekter og 70 prosent av eksporten. Dessverre har Russland ennå ikke oversatt disse inntektene til en dynamisk økonomi, en økonomi som er motstandsdyktig mot svingninger i oljeprisen.

Foreløpig styres hjemlig ustabilitet av et sofistikert propagandaapparat og ondskapsfullt hemmelig politi. Politibyrået fremmer en form for hypernasjonalisme som så langt har isolert nasjonen fra farlige nivåer av innenlandsk kritikk. Men Sovjetunionen hadde de samme kontrollverktøyene lenge før dagens Russland hadde, og de var ikke nok til å redde det fra å kollapse under sin egen vekt.

Skulle Russland mislykkes i å modernisere innen det neste tiåret, kan de gå inn i en farlig hale etterspørselen og prisene på olje begynner sin permanente nedgang.

Det virkelige problemet med dette scenariet er imidlertid at i motsetning til Midtøsten har Russland også verdens nest største lager av atomvåpen. Skulle Russland falle igjen, er risikoen for at disse våpnene faller i feil hender en svært reell trussel mot global sikkerhet.

De forente stater. Når du ser på USA, vil du finne et moderne imperium med:

Verdens største og mest dynamiske økonomi (den representerer 17 prosent av globalt BNP);
Verdens mest isolerte økonomi (befolkningen kjøper det meste den lager, noe som betyr at rikdommen ikke er altfor avhengig av eksterne markeder);
Ingen bransje eller ressurs representerer størstedelen av inntektene;
Lave nivåer av arbeidsledighet i forhold til verdensgjennomsnittet.

Dette er bare noen få av den amerikanske økonomiens mange styrker. En stor men men er at den også har et av de største forbruksproblemene til noen nasjon på jorden. Ærlig talt, det er en shopaholic.

Hvorfor er USA i stand til å bruke over evne så lenge uten store, om noen, konsekvenser? Vel, det er en rekke grunner - den største av disse stammer fra en avtale som ble gjort for over 40 år siden på Camp David.

Da planla president Nixon å flytte fra gullstandarden og omstille den amerikanske økonomien mot en flytende valuta. En av tingene han trengte for å få til dette var noe for å garantere etterspørselen etter dollaren i flere tiår fremover. Cue House of Saud som inngikk en avtale med Washington om å prise saudisk oljesalg utelukkende i amerikanske dollar, mens de kjøpte opp amerikanske statsobligasjoner med deres overskytende petrodollar. Fra da av ble alt internasjonalt oljesalg foretatt i amerikanske dollar. (Det burde være klart nå hvorfor USA alltid har vært så koselig med Saudi-Arabia, selv med den enorme kløften i kulturelle verdier hver nasjon fremmer.)

Denne avtalen tillot USA å beholde sin posisjon som verdens reservevaluta, og ved å gjøre det tillot USA å bruke over evne i flere tiår, samtidig som resten av verden lot seg ta tak.

Det er en god del. Det er imidlertid en som er avhengig av fortsatt etterspørsel etter olje. Så lenge etterspørselen etter olje forblir sterk, vil også etterspørselen etter amerikanske dollar for å kjøpe nevnte olje. Et fall i prisen og etterspørselen etter olje vil over tid begrense USAs kjøpekraft, og til slutt plassere dens posisjon som verdens reservevaluta på vaklende grunn. Skulle den amerikanske økonomien halte som et resultat, vil det også gjøre verden (se f.eks. 2008-09).

Disse eksemplene er bare noen av hindringene mellom oss og en fremtid med ubegrenset, ren energi – så hva med å bytte gir og utforske en fremtid det er verdt å kjempe for.

Å bryte dødskurven til klimaendringer

En av de åpenbare fordelene med en verden drevet av fornybar energi er å bryte den farlige hockeykøllekurven for karbonutslipp vi pumper ut i atmosfæren. Vi har allerede snakket om farene ved klimaendringer (se vår episke serie: Fremtiden for klimaendringer), så jeg skal ikke dra oss inn i en lang diskusjon om det her.

Hovedpoengene vi må huske på er at flertallet av utslippene som forurenser atmosfæren vår kommer fra forbrenning av fossilt brensel og fra metan som frigjøres av den smeltende arktiske permafrosten og oppvarmende hav. Ved å omstille verdens kraftproduksjon til solenergi og vår transportflåte til elektrisk, vil vi flytte verden vår til null karbonutslipp – en økonomi som dekker energibehovet uten å forurense himmelen.

Karbonet vi allerede har pumpet inn i atmosfæren (400 deler per million fra og med 2015 vil 50 av FNs røde linje) forbli i atmosfæren vår i flere tiår, kanskje århundrer, til fremtidige teknologier suger det karbonet ut av himmelen vår.

Hva dette betyr er at den kommende energirevolusjonen ikke nødvendigvis vil helbrede miljøet vårt, men det vil i det minste stoppe blødningen og la jorden begynne å helbrede seg selv.

Slutt på sult

Hvis du leser serien vår om Fremtiden for mat, så vil du huske at innen 2040 går vi inn i en fremtid som har mindre og mindre dyrkbar jord på grunn av vannmangel og stigende temperaturer (forårsaket av klimaendringer). Samtidig har vi en verdensbefolkning som vil stige til ni milliarder mennesker. Størstedelen av denne befolkningsveksten vil komme fra utviklingsland – en utviklingsland hvis rikdom vil skyte i været i løpet av de neste to tiårene. Disse større disponible inntektene er spådd å føre til en økt etterspørsel etter kjøtt som vil konsumere globale forsyninger av korn, og dermed føre til matmangel og prisstigninger som kan destabilisere regjeringer over hele verden.

Vel, det var en munnfull. Heldigvis kan vår fremtidige verden av gratis, grenseløs og ren fornybar energi unngå dette scenariet på en rekke måter.

For det første kommer en stor del av prisen på mat fra gjødsel, ugressmidler og plantevernmidler laget av petrokjemikalier; ved å redusere vår etterspørsel etter olje (f.eks. overgang til elektriske kjøretøy), vil oljeprisen kollapse, noe som gjør disse kjemikaliene skittbillige.
Billigere gjødsel og plantevernmidler reduserer til slutt prisen på korn som brukes til å mate dyr, og reduserer dermed kostnadene for alle slags kjøtt.
Vann er en annen stor faktor i produksjonen av kjøtt. For eksempel tar det 2,500 liter vann for å produsere et enkelt kilo storfekjøtt. Klimaendringene vil dype seks store deler av vannforsyningen vår, men gjennom bruk av solenergi og andre fornybare energikilder kan vi bygge og drive enorme avsaltingsanlegg for å gjøre sjøvann til drikkevann billig. Dette vil la oss vanne jordbruksland som ikke lenger mottar nedbør eller ikke lenger har tilgang til brukbare akviferer.
I mellomtiden vil en transportflåte drevet av elektrisitet halvere kostnadene for å transportere mat fra punkt A til punkt B.
Til slutt, hvis land (spesielt de i tørre områder) bestemmer seg for å investere i vertikale gårder for å dyrke maten deres, kan solenergi drive disse bygningene fullstendig, og redusere matkostnadene ytterligere.

Alle disse fordelene med ubegrenset fornybar energi beskytter oss kanskje ikke helt mot en fremtid med matmangel, men de vil kjøpe oss tid til forskerne innoverer det neste Grønn Revolusjon.

Alt blir billigere

I virkeligheten er det ikke bare mat som vil bli billigere i en tid etter karbonenergi – alt vil.

Tenk på det, hva er de største kostnadene forbundet med å lage og selge et produkt eller en tjeneste? Vi har kostnadene for materialer, arbeidskraft, kontor-/fabrikkverktøy, transport, administrasjon, og deretter forbruker-vendte kostnader ved markedsføring og salg.

Med billig til gratis energi vil vi se enorme besparelser i mange av disse kostnadene. Gruvedrift vil bli billigere ved bruk av fornybar energi. Energikostnadene ved å drive robot-/maskinarbeid vil falle enda lavere. Kostnadsbesparelsene ved å drive et kontor eller en fabrikk på fornybar energi er ganske åpenbare. Og så vil kostnadsbesparelsene ved å transportere varer via elektrisk drevne varebiler, lastebiler, tog og fly redusere kostnadene så mye mer.

Betyr dette at alt i fremtiden vil være gratis? Selvfølgelig ikke! Kostnadene for råvarer, menneskelig arbeidskraft og forretningsdrift vil fortsatt koste noe, men ved å ta energikostnadene ut av ligningen, vil alt i fremtiden vil blitt mye billigere enn det vi ser i dag.

Og det er gode nyheter med tanke på arbeidsledigheten vi vil oppleve i fremtiden takket være fremveksten av roboter som stjeler blå krage-jobber og superintelligente algoritmer som stjeler hvitsnippjobber (vi dekker dette i vår Future of Work serie).

Energiuavhengighet

Det er en setning politikere over hele verden utbasunerer hver gang en energikrise dukker opp eller når handelskonflikter dukker opp mellom energieksportører (dvs. oljerike stater) og energiimportører: energiuavhengighet.

Målet med energiuavhengighet er å avvenne et land fra en oppfattet eller reell avhengighet av et annet land for dets energibehov. Årsakene til at dette er en så stor sak er åpenbare: Å være avhengig av et annet land for å gi deg ressursene du trenger for å fungere, er en trussel mot landets økonomi, sikkerhet og stabilitet.

En slik avhengighet av utenlandske ressurser tvinger energifattige land til å bruke for store mengder penger på å importere energi i stedet for å finansiere verdifulle innenlandske programmer. Denne avhengigheten tvinger også energifattige land til å håndtere og støtte energieksporterende land som kanskje ikke har det beste omdømmet når det gjelder menneskerettigheter og friheter (ahem, Saudi-Arabia og Russland).

I virkeligheten har hvert land rundt om i verden nok fornybare ressurser – samlet inn gjennom sol, vind eller tidevann – til å drive energibehovet fullstendig. Med de private og offentlige pengene vi vil se investert i fornybar energi i løpet av de neste to tiårene, vil land rundt om i verden en dag oppleve et scenario der de ikke lenger trenger å blø penger til energieksporterende land. I stedet vil de kunne bruke pengene som er spart fra en gang import av energi på sårt tiltrengte offentlige utgiftsprogrammer.

Utviklingslandene slutter seg til den utviklede verden som likeverdige

Det er denne antakelsen at for at de som bor i den utviklede verden skal fortsette å lede sin moderne forbrukerlivsstil, kan ikke utviklingsland få lov til å nå vår levestandard. Det er rett og slett ikke nok ressurser. Det ville kreve ressursene til fire jorder for å møte behovene til de ni milliarder menneskene som forventes å gjøre det dele planeten vår innen 2040.

Men den slags tenkning er så 2015. I den energirike fremtiden vi er på vei inn i, blir de ressursbegrensningene, de naturlovene, de reglene kastet ut av vinduet. Ved å utnytte kraften til solen og andre fornybare energikilder fullt ut, vil vi kunne møte behovene til alle som er født i de kommende tiårene.

Faktisk vil utviklingsland nå den utviklede verdens levestandard mye raskere enn de fleste eksperter kanskje tror. Tenk på det på denne måten, med bruken av mobiltelefoner, var utviklingsland i stand til å hoppe over behovet for å investere milliarder i et massivt fasttelefonnettverk. Det samme vil være tilfelle med energi – i stedet for å investere billioner i et sentralisert energinett, kan utviklingsland investere mye mindre i et mer avansert desentralisert fornybar energinett.

Faktisk skjer det allerede. I Asia begynner Kina og Japan å investere mer i fornybar energi enn tradisjonelle energikilder som kull og kjernekraft. Og i utviklingsland, rapporter har vist en vekst på 143 prosent i fornybar energi. Utviklingsland har installert 142 gigawatt energi mellom 2008-2013 – en langt større og raskere bruk enn rikere land.

Kostnadsbesparelsene som genereres fra en overgang mot et fornybart energinett vil åpne opp for midler for utviklingsnasjoner til å hoppe på mange andre områder også, som landbruk, helse, transport, etc.

Den siste sysselsatte generasjonen

Det vil alltid være jobber, men ved midten av århundret er det en god sjanse for at de fleste jobbene vi kjenner i dag vil bli valgfrie eller slutte å eksistere. Årsakene bak dette – fremveksten av roboter, automatisering, big data-drevet AI, betydelige reduksjoner i levekostnadene og mer – vil bli dekket i Future of Work-serien vår, som vil bli utgitt om noen måneder. Imidlertid kan fornybar energi representere den siste enorme sysselsettingen i de neste tiårene.

De fleste av våre veier, broer, offentlige bygninger, infrastrukturen vi er avhengige av hver dag, ble bygget for flere tiår siden, spesielt på 1950- til 1970-tallet. Selv om regelmessig vedlikehold har holdt denne delte ressursen i gang, er realiteten at mye av infrastrukturen vår må bygges fullstendig om i løpet av de neste to tiårene. Det er et initiativ som vil koste billioner og vil merkes av alle utviklede land over hele verden. En stor del av denne infrastrukturfornyelsen er energinettet vårt.

Som vi nevnte i del fire av denne serien, innen 2050, vil verden uansett måtte erstatte sitt aldrende energinett og kraftverk, så det er økonomisk fornuftig å erstatte denne infrastrukturen med billigere, renere og energimaksimerende fornybar energi. Selv om det å erstatte infrastrukturen med fornybar koster det samme som å erstatte den med tradisjonelle kraftkilder, vinner fortsatt fornybar energi – de unngår nasjonale sikkerhetstrusler fra terrorangrep, bruk av skittent drivstoff, høye økonomiske kostnader, ugunstige klima- og helseeffekter og en sårbarhet for omfattende blackouts.

De neste to tiårene vil se en av de største jobbboomene i nyere historie, mye av det innen konstruksjon og fornybar energi. Dette er jobber som ikke kan outsources og som vil være desperat behov i en periode hvor massesysselsettingen vil være på topp. Den gode nyheten er at disse jobbene vil legge grunnlaget for en mer bærekraftig fremtid, en fremtid med overflod for alle medlemmer av samfunnet.

En mer fredelig verden

Når vi ser tilbake gjennom historien, oppsto mye av verdens konflikt mellom nasjoner på grunn av erobringskampanjer ledet av keisere og tyranner, stridigheter om territorium og grenser, og selvfølgelig kamper om kontroll over naturressurser.

I den moderne verden har vi fortsatt imperier og vi har fortsatt tyranner, men deres evne til å invadere andre land og erobre halve verden er over. I mellomtiden er grensene mellom nasjonene stort sett satt, og bortsett fra noen få interne løsrivelsesbevegelser og krangel om små provinser og øyer, er en fullstendig krig om land fra en ekstern makt ikke lenger i favør blant offentligheten, og heller ikke lønnsom økonomisk . Men kriger om ressurser, de er fortsatt veldig på moten.

I nyere historie har ingen ressurs vært så verdifull, og heller ikke indirekte ført til så mange kriger, som olje. Vi har alle sett nyhetene. Vi har alle sett bak overskriftene og regjeringens dobbelttale.

Å flytte økonomien og kjøretøyene våre bort fra oljeavhengighet vil ikke nødvendigvis avslutte alle kriger. Det er fortsatt en rekke ressurser og sjeldne jordmineraler verden kan kjempe om. Men når nasjoner finner seg selv i en posisjon hvor de helt og billig kan dekke sine egne energibehov, slik at de kan investere sparepengene i offentlige arbeider, vil behovet for konflikt med andre nasjoner avta.

På nasjonalt nivå og på individnivå minimerer alt som beveger oss bort fra knapphet til overflod behovet for konflikt. Å flytte fra en epoke med energiknapphet til en tid med energioverflod vil gjøre nettopp det.