Utdanning eller maskiner: Synderen bak arbeidsledighet

Akkurat nå er det en robotinvasjon av India. Det er i hvert fall det mange fabrikkarbeidere på Royal Enfield motorsykkelfabrikken i Sør-India vil vi skal tro. I begynnelsen av august 2015 begynte Royal Enfield å hente inn maskiner for å erstatte deres samlebåndspersonale, nærmere bestemt malerne. Noen sier at maskiner ødelegger liv mens andre sier at det skjer mye mer enn det ser ut til å være.  

Dessverre ble maskinene som ble brakt inn i Royal Enfield rapportert å bevege seg dobbelt så raskt som et menneske uten å gjøre en feil. Maskinens effektivitet betydde massive permitteringer for arbeidere på lavt nivå, noe som førte til at arbeidsledigheten steg i været. Likevel er det på en eller annen måte en sølvkant i alt dette.  

Natalie Obiko Pearson, en reporter fra Bloomberg News South Asia Government, har stått frem og forklart at «roboter skaper jobber». Hun forklarer videre at ved å danne en utdannet arbeidsstyrke for å ta igjen jobbene som går tapt, skaper vi en balanse mellom de som kan reparere, programmere og lage flere samlebåndsmaskiner.  

Den uutdannede befolkningen 

Realiteten er imidlertid at India har et stort utdanningsgap. Dette betyr at jobbene som skapes kun går til utdannede individer mens den større arbeidsstyrken til uutdannede fortsetter å leve i fattigdom uten arbeid. Dette er virkelig et problem, men er det i stand til å skje i Nord-Amerika? 

Til tross for hva de fleste av oss tror, ​​har mange voksne i førsteverdensnasjoner lave nivåer av ferdigheter i akademiske ferdigheter. The Canadian Literacy Learning Network har funnet ut at "42 % av kanadiske voksne mellom 16 og 65 år har lave leseferdigheter." En undersøkelse fra Stats Canada om leseferdighet og livsferdighet for voksne utført i 2008 viser at ferdigheter med lav lese- og skriveferdighet kan forårsakes av "forskjellene i nivået og fordelingen av leseferdigheter, regneferdigheter og problemløsningsferdigheter [som] er assosiert med store forskjeller i økonomiske og sosiale utfall." Dette betyr at maskiner ikke er hovedproblemet som folk ser ut til å være for arbeidsledighet siden det er mange problemer som spiller. 

Drew Miller kan bekrefte dette. «Videregående var vanskelig for meg,» sier Miller, og fikk ham til å droppe ut av videregående i ung alder. Han forklarer at han tiltrakk seg mye uønsket oppmerksomhet og mobbing på grunn av utseendet hans som førte til at han ikke ønsket å gå på skolen. Han påpeker også at "skolesystemet gjorde nesten ingenting med skulkingen min, og det hele kom ut av kontroll."  

Nå er Miller 23 år gammel uten videregående vitnemål, går fra jobb til jobb og kan i en merkelig vri forholde seg til de i India som går gjennom lignende kamper. Miller sier at "det å ikke ha noe på papiret er ganske mye en dødsdom når man deler ut CV."  

Han fortsetter med å snakke om den onde sirkelen han lever i: ingen jobb betyr ingen utdanning og ingen utdanning betyr ingen jobb. Han sier at "jeg må nesten ta på meg at jeg har videregående skole og be om at arbeidsgivere ikke kommer til å se nærmere på det." Miller tar også opp det faktum at han ikke har sett heltidsarbeid på flere år bortsett fra telemarketing. 

Merkelig nok skylder Miller på samfunnet i stedet for maskiner. "Jeg har ikke mistet noen av mine dårlige jobber til maskiner," sier Miller. Han ønsker å uttrykke at han og andre i hans stilling, fra India eller Nord-Amerika, ikke bør samles mot virksomhetene som bringer inn maskiner, men myndighetene og samfunnet som lar folk fortsette uten skikkelig utdannelse.  

Han sier at det er mye skyld på seg selv og at han har det mye lettere enn folket i India akkurat nå, men at "det er mange understrekende faktorer bak det. Ingen vil være blakk og føle seg ubrukelig, men sånn er det til tider.»